2010-03-30

Ammepolitiet på ville vegar

Eg fann eit par utkast til innlegg om amming i denne bloggen i dag. Det eine tok utgangspunkt i amming for å seie noko om kor lenge det var behov for at mor skulle vere heime med barnet, det andre handla om ammepress. Ingen av dei kom lenger enn til kladde-versjonen, dog.

No er det 10 dagar sidan eg vart mor til Ada, og det viser seg at eg inntil vidare er ei av dei kvinnene som ikkje kan amme. Du veit, ei av dei som ikkje ein gong hamner innafor fraser som at "de aller fleste kan amme, unntatt kvinner som er alvorlig syke eller tar medisiner som kan være farlige for barnet".

Alle kan faktisk ikkje amme, anten det er for ein ganske kort periode, eller det er permanent. Nokon vel det sjølv, men for dei aller fleste trur eg det kjem som ei overrasking at dei ikkje kunne amme. Med å ikkje kunne amme meiner eg òg mellombels amme-problem, sidan ein aldri veit på førehand om dei er permanente eller kor lenge dei vil vare.

For min eigen del handler det om ein unge som ikkje vil suge, og om for lite mjølk. Det er ingen fysiologisk årsak til sugevanskane, tungebandet er sjekka, og ho sug veldig fint på flaske. (Og eg har fått masse råd og hjelp frå ammepoliklinikken på St. Olavs hospital, så lesaranes råd vil eg rett og slett helst ikkje ha.) Mjølkemengden min er for tida ganske lita, men eg pumper og den er stigande - så eg har tru på at det ordner seg (ei venninne fortalde at ho ikkje fekk nok mjølk til sine ungar før etter tre veker, så det er ikkje alle som har mjølkespreng etter fire dagar).

Eg fekk Ada opp på brystet då ho var født, og ho fann etterkvart puppen og etter det eg kunne sjå dia ho greitt (men dette hadde eg jo absolutt inga peiling på då, og eg må innrømme at eg moglegeins var noko omtåka òg). Neste dag hylskreik ho heile dagen, inntil ei klok jordmor fann ut at ho ikkje sugde, og tilbaud henne litt mjølk frå ein kopp. 5 ml mjølk seinare hadde vi plutseleg ein sovande og roleg unge.

Dei ville ha meg til å handmjølke, det er noko alle barselavdelingar (i prinsippet) lærer bort til barselkvinner, og den tilrådde måten å frigje mjølk frå brysta viss barnet ikkje vil die eller viss ein av andre grunnar treng ha ut mjølk. Då skal ein altså sitte med ei gryte, ei stor skål eller liknande i fanget og handmjølke brystet minst 5-6 gonger om dagen, 20 minutt om gongen. (Lesarar med (die)barn bør kunne forestille seg dette lett, andre lesarar kan eventuelt forsøke, men skuld ikkje på meg viss det er vanskeleg å sjå for seg.)

Eg hadde i grunnen veldig lite lyst til å handmjølke, så då eg heller ikkje fekk det til med noko resultat som kunne mette eit barn, spurte eg om pumping kunne vere eit alternativ. Jada, det kunne det, og fem minutt seinare hadde eg ei diger pumpe på rommet.

Etter dette fekk eg inntrykk av at alle jordmødrene og barnepleiarane hadde gitt meg opp. Det høyrer absolutt med til historia at før pumpa kom inn, altså i omtrent to dagar, hadde alle jordmødre og barnepleiere som kom på jobb vore innom rommet vårt (det er vanleg praksis på barselavdelinga/-hotellet) og delt sine tips om amming og sugeteknikk - gjerne ikkje heilt samsvarande frå person til person. Eg var ganske lei, så på sett og vis var det heilt greitt å få sleppe meir av dette når pumpa kom inn.

På den annen side var det ingen som kom med nokre råd om pumping heller. Eg fekk spørsmål då eg starta om eg ville pumpe eitt eller to bryst samtidig, og that's it. Ingenting om pumpeteknikk og kordan tømme brystet heilt, ingenting om hygiene, ingenting om forventa mengder eller kor hyppig eg burde pumpe.

Eg trur ikkje dei lot vere å seie noko om dette fordi dei ville vere slemme, eller ville fortie informasjon. Eg trur ingen av personalet hadde noko kunnskap om dette, og kanskje heller ikkje noko særleg erfaring. Eg kjenner eit par andre som òg pumpa på barsel (så den einaste er eg ikkje), men deira erfaring når det kom til informasjon er ganske lik mi eiga. Eg fekk i det minste låne ei pumpe  med ein gong. Ein eg kjenner vart sendt ut til St. Olavs servicesenter sjølv for å hente pumpe då sambuaren hans trong pumpe mjølk til sonen som låg på nyfødtintensiven.

Morsmjølktillegg vart det overhode ikkje snakka om, heller ikkje då det kom fram at eg hadde lite mjølk. Det var først den dagen eg satt i hysterisk krampelatter og lo så tårene trilla (over ein ekstremt dårleg vits) medan eg pumpa, og ei jordmor plutseleg kom inn, at tillegg kom på tale. Ho var vel overbevist om at eg (endeleg?) hadde kollapsa...

(At dei ikkje serverer morsmjølkerstatning er kanskje like greitt, med tanke på kor liten kunnskap dei sannsynlegvis har både om tilbredning og oppbevaring av dette, og om mating med andre ting enn pupp generelt. Retningslinjer frå WHO og Mattilsynet seier at ein skal bruke vatn som held over 70C over pulveret (for å drepe evt bakteriar i pulveret), og aldri skal varme opp tilberedt blanding ein gong til. Personalet på barsel sa det var berre å tilberede ein stor porsjon og ha i kjøleskapet i opptil eit døgn, og varme ein passande mengde ved behov.)

Derimot var jordmødrene veldig bekymra over Adas store vektnedgong - ho hadde gått ned bekymringsverdig mykje, og dei ville ikkje høyre på mine spørsmål om korfor hennar nedgang på 7.7% (frå ei fødselsvekt godt over snittet for småpiker) var så ille når dei på barseltimen dagen før hadde sagt at viss nedgangen var over 10-12% så var det grunn til å ta affære. Eg mistenker vel at dette eine og aleine skuldast at eg faktisk hadde oversikt (noko skal ein jo ha att for å vere nerd) over alt ho fekk i seg etter at eg byrja pumpe (nei, ikkje over det som kom ut. Vi mangla vekt.), og at dei såg at det var for lite.

Ikkje ein einaste gong var det nokon som foreslo å veie henne før og etter eit måltid, som jo ville vere ein veldig enkel måte å sjå kor stort matinntaket er.

Mange har snakka om ammepress og ammepolitiet, og det er noko eg absolutt kan seie meg einig i etter opphaldet mitt på barsel. Eg er ikkje i tvil om at morsmjølk er best, og at amming er bra, men eg er veldig kritisk til at informasjonen er så einsretta, og i det negative fokuset som er på dei som ikkje ammer. Kanskje er det ikkje negativt på kvar einskild person, men det er negativt i "alle kan amme unntatt dei som er sjuke eller dopa"-tydinga, og i den generelle haldninga og ikkje minst kunnskapen om alternativ til amming.

Vi fekk omsider reise heim frå barselhotellet, eit døgn seinare enn vanleg (og eit døgn som virka gudsjammerleg langt - eg ville vere i fred, og i ettertid ser eg at det ekstra døgnet overhode ikkje gav noko som helst ekstra, sidan dei på sett og vis hadde gitt meg opp uansett), og eg sa eg kom til å pumpe og gi tillegg når eg kom heim. Då var det ingen informasjon om at det var mogleg å leige pumpe på St. Olav (kundesenteret i Forsyningssenteret, 23 kr døgnet (så det blir dyrt i lengda) -  det er same type pumpe som på føde/barsel), ingen informasjon om matmengder ("legg til puppen ved behov" funker ikkje med flaskemata unge, du bør ha litt peiling både på kor mykje barnet skal ha til kvart måltid og kor ofte du bør mate for ikkje å fly på veggen i frustrasjon), ingen informasjon om tilberedning, ingen informasjon om flaskemating vs koppmating (Til orientering heller ein då mjølka inn i barnets munn med ein kopp med nebb. Om du har ei viss aning om kordan gjess blir fora for å gje best mogleg gåselever, er du inne på kordan denne formen for mating føles for ferske foreldre.). Det mest matnyttige var eit skriv med telefonnummer til sjukehusets ammepoliklinikk, der vi fekk time to dagar etterpå.

Midt i all denne frustrasjonen er ammepoliklinikken er forfriskande positivt pust. Der jobber det ei flink og fornuftig dame som ikkje berre kan det aller meste om amming og ammeteknikk, men òg har fornuft og forstand til å foreslå alternativ. Det første ho gjorde var å sjå på at Ada spytta ut puppen og ikkje ville ha den. Deretter gjekk ho og henta mjølk og tåteflaske, og kikka på at ho drakk opp innhaldet i løpet av omtrent 1 minutt. Deretter sa ho "Flaske. Mat henne for all del med flaske inntil vidare." Vi hadde alt bestemt oss for at vi skulle det, sidan nebbkoppen var for trist, men det var veldig godt at ho sa det. Enden på visa er førebels at Ada framleis ikkje liker pupp (det er mogleg ho ikkje er lesbisk), men vi skal fortsette å prøve parallelt med flaska. Ammedama nemnde eit tilfelle med ein unge som ikkje sugde før den var 6 månader, og sjølv om eg kanskje gir opp før den tid så er det iallfall godt å vite at det "aldri" er for seint.

Eit anna positivt innslag var helsestasjonen. Vi hadde venta oss heimebesøk, men fekk spørsmål om vi kunne kome dit i staden - og det kunne vi jo. Helsesøster var veldig hyggeleg, og har eit realistisk forhald til amming. Går det ikkje så går det ikkje - og det går faktisk ikkje alltid! - og å gje morsmjølkerstatning med flaske er eit heilt tilfredsstillande alternativ. Slit deg for all del ikkje ut på pumpinga, var formaninga - og kommentarar vi høyrde henne seie til andre som var innom helsestasjonen samtidig gjer at eg er overtydd om at dette ikkje berre var noko ho sa for å vere snill med meg, men noko ho meinte.

2 kommentarer:

  1. Hurra for helsesøster med gangsyn! Du verden så mye synsing og bedrevitenhet det finnes på dette området. Og jeg synes du har hatt en god porsjon uflaks med manglende informasjon og hjelp. Veiing før og etter måltid greide de faktisk for et-par-og-tjue år siden da jeg fikk førstemann... Bra jenta er fornøyd og får mat :) Og jeg er helt enig med helsesøster - ikke slit med pumping. Det funker faktisk å vokse opp uten pupp også, jeg tror endatil det finnes flere eksempler på det.

    SvarSlett
  2. Beste uttrykket jeg har hørt om akkurat det der er: "Bedre med mamming enn amming", så gjør det som fungerer best for dere :)

    Har hørt om flere som er veldig fornøyd med ammepolioklinikken, og flere som har kommentert rundt forskjellige råd fra forskjellige sykepleiere etter fødsel. Opplevde vel litt det samme selv på Barsel, men siden ting gikk greit for oss så var det ikke så plagsomt.

    SvarSlett