Du veit du har sittet pal foran PCen litt for lenge når du har lest så mange kommentarar på nettavisene at det er heilt naturleg å si til Mannen at vi har fått brev frå den sosialistiske feministstaten med beskjed om at vi er tvunge til å finne eit namn til Toern.
Alternativet (altså det som ikkje krev planleging i form av nedlasting, opptaksplanlegging eller berre det å finne ein fornuftig serie å sjå på) er å sjå dokusåper. Og det føles strengt tatt berre marginalt meir utfordrande for hjernecellene.
Og sånn går no dagan...
Viser innlegg med etiketten lett sarkastisk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten lett sarkastisk. Vis alle innlegg
2012-07-09
2010-04-21
Amming er uvitskapleg.
Det er noko lite vitskapleg over amming, synst eg. Eit lite barn som knapt nok er i stand til å uttrykke ein bevisst tanke gjennom gråt leggast til eit bryst, og vi forventer at det skal suge i seg nok næringsrik væske derfrå til å få eit fullverdig kosthald.
Ikkje aner vi kor mykje det får i seg, ikkje aner vi om det er nok, og puppen er løysinga på alle problem, alle lydar frå barnet, den generiske universelle løysinga.
Flaskemating føles sånn sett mykje betre. Vi har full kontroll over mengden ned til milliliteren, og ungen har heilt sikkert drukke alt saman (sidan flaska er tom og det ikkje renn 120 ml ut av munnen i løpet av minuttet etterpå). Vi loggfører naturlegvis alt ho spiser [kun input, ikkje output]. Viss ho skrik, kan vi kikke på klokka og starte problemsøkinga i den eine eller den andre enden. Er det fire timar sidan forrige måltid, kan vi starte med å varme mjølk, er det to timar kan vi først dytte inn smokken (den er nesten heilt sikkert ramla ut), så kan vi sjekke om bleien treng bytting, og viss ingen av desse tinga fungerer kan vi ordne mat. Sjølvsagt med nokre justeringar for aukedøgn, men det loggfører vi jo. (Merk at vi ikkje mater og steller osv etter "skjema". Ho får mat når ho vil, men loggen gjer det enklare å gjette om det er mat eller bleie ho eigentleg vil.)
Flaskemating - for the scientific mum.
Ikkje aner vi kor mykje det får i seg, ikkje aner vi om det er nok, og puppen er løysinga på alle problem, alle lydar frå barnet, den generiske universelle løysinga.
Flaskemating føles sånn sett mykje betre. Vi har full kontroll over mengden ned til milliliteren, og ungen har heilt sikkert drukke alt saman (sidan flaska er tom og det ikkje renn 120 ml ut av munnen i løpet av minuttet etterpå). Vi loggfører naturlegvis alt ho spiser [kun input, ikkje output]. Viss ho skrik, kan vi kikke på klokka og starte problemsøkinga i den eine eller den andre enden. Er det fire timar sidan forrige måltid, kan vi starte med å varme mjølk, er det to timar kan vi først dytte inn smokken (den er nesten heilt sikkert ramla ut), så kan vi sjekke om bleien treng bytting, og viss ingen av desse tinga fungerer kan vi ordne mat. Sjølvsagt med nokre justeringar for aukedøgn, men det loggfører vi jo. (Merk at vi ikkje mater og steller osv etter "skjema". Ho får mat når ho vil, men loggen gjer det enklare å gjette om det er mat eller bleie ho eigentleg vil.)
Flaskemating - for the scientific mum.
Abonner på:
Innlegg (Atom)