I dag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, og eg skriv nok eit ammeinnlegg (lett inspirert av faren til ei jente i Ungens barnehage som gratulerte meg med dagen då vi møttes i porten - takk!). For som så mykje anna så handlar også amming om feminisme.
Fjorårets debatt om mors rett til å velge flaske framfor amming slik at far kan overta mating og tidleg permisjon får kanskje mange til å tru at amming står i motsetnad til feminisme - at amming handler om å tjore mor fast til sofaen (kjøkkenbenken er stort sett ein sub-optimal plass for amming, det er viktig å sitte avslappa og ha god støytte for rygg, armar og ikkje minst barnet når ein ammer) slik at ho held seg heime med barnet.
Amming handlar om feminisme fordi:
Amming krev samfunnsendringar for å betre kvinners posisjon og levekår.
Kvinner må ha tru på sin evne til å produsere nok mjølk, og ikkje la seg påvirke av kommersielle produsentar av morsmjølkerstatningar og barnemat som forsøker så tvil om kvaliteten på mjølka, om mødre kan produsere nok mjølk til å ernære barnet sitt, om morsmjølka inneheld nok næring. I delar av verda må dei rett nok skrive på pakken at morsmjølk er det beste for barnet, mens i andre land blir det sett på som unormalt og nesten uansvaleg om du ikkje vil ha med posen med masse gratisprøvar på MME heim frå barsel. For kva om du sitt der og har for lite mjølk når du kjem heim?
I tillegg handler dette om at mødre må få den maten og næringsstoffene dei treng under amming, og tid til å amme. Ammande treng meir mat enn andre kvinner, fordi dei skal ernære eit barn i tillegg til seg sjølv. Dei treng også tid og tilrettelegging til å kunne gi barnet mat, ved behov gjennom heile døgnet. I mange samfunn kan dette fint kombinerast med arbeidet dersom ein legg til rette for det - det er vanleg å ha med ammebarn både på jordbruksarbeid og husarbeid.
Amming må anerkjennast som produktivt arbeid, ikkje som ei mors plikt. Dette betyr at det må leggast til rette for at mødre kan amme sjølv om dei jobber - i form av tilrettelagte arbeidsoppgåver, foreldrepermisjon og ammefri. Amming (og svangerskap og fødsel) skal aldri vere grunn til å seie opp nokon frå jobben, det må uansett leggast til rette for at mødre kan gå tilbake til jobben og arbeidsoppgåvene sine når dei ynskjer det. Dette er ein kostnad samfunnet rett og slett må ta for å oppretthalde produksjonen og reproduksjonen.
Rettane i arbeidslivet jobber bla. International Labour Organization (ILO) for i FN-systemet (sjå t.d. denne rapporten). Noreg ligg foran på mange område, men når det gjeld amming er vi faktisk ikkje blant dei beste i klassen sidan norsk arbeidsliv ikkje har rettigheitsfesta betalt ammefri til alle kvinner. Det er avtalt i tariffavtaler som omfattar ca 2/3 av arbeidstakarane
Amming viser at kvinner har styrke i sin eigen kropp
Vellukka amming gjer mødre (og barn) mindre avhengige av legar og av storindustrien. Barn som vert amma har større sjanse til å overleve dei første åra av sine liv, og har færre infeksjonssjukdommar bla. i luftvegar og i mage/tarm. (Ein del referansar kan du finne i dette innlegget.) I mange land er morsmjølkerstatning svært dyrt i forhald til vanlege lønningar. Sjølv om kvinner som ammer treng litt meir mat, er det på langt nær like dyrt som å kjøpe MME - det er ikkje uvanleg at eit spebarns behov for MME kostar meir enn ei dagsløn for ein arbeidar i delar av Afrika eller Asia. Dette går sjølvsagt utover heile resten av familien - både når det gjeld mat, skulegong og medisinske utgifter - og ofte kan ikkje familien kjøpe nok MME til å dekke babyens behov fullt ut, med underernæring, feilernæring eller sjukdom som følge.
Amming utfordrer synet på kvinnebryst som eit seksuelt objekt
Mykje av den moderne kvinnekampen, spesielt i Vesten, har dreidd seg om retten til eigen kropp, retten til å kle seg som ein vil og retten til å vise så mykje av kroppen som ein vil. Valdtektsdebatten i noreg dei siste åra har handla mykje om kordan kvinner skal kle seg og om det kan eller bør vere grenser for det. Samtidig bruker media kropp for det det tydelegvis er verdt - kan tabloidene sette eit bilete av ein tynn kvinnekropp med mest mogleg hud som forsidefoto så gjer dei det. Fordi det sel aviser, ikkje fordi fotoredaktøren er ein gamal gris.
På Facebook finst det mange grupper fulle av kvinner (og jenter) som viser mest mogleg kropp og bryst innafor rammene der. Derimot er ammebilete i mykje mindre grad lov. Facebook påstår rett nok at det er lov, men gong på gong kan vi lese historiar om kvinner som har fått sletta bilete der dei ammer ungen sin, eller som har fått åtvaring frå Facebook om dette. Det same skjer for mange som ammer offentleg. Men det er faktisk ikkje slik at vi ammer utanfor husets fire veggar fordi vi absolutt vil eller for å vise oss mest mogleg - det er for å gi barnet vårt mat. Og det er ikkje alle barn som aksepterer å bli amma under eit varmt og mørkt teppe der dei ikkje kan sjå mors ansikt. Sjølvsagt kan både mor og barn krype inn under teppet, men var det ikkje for å vere diskret at vi skulle dekke oss til? (Om det plager deg at eg viser 20 cm^2 med nakent bryst så kan du gjerne sjå ein annan veg.)
Alt dette er område som kvinnerørsla i Noreg og mange andre land har snakka om i årevis. Kvinnerørsla besto også av ammeaktivistar - og eg antar grunnleggarane av Ammehjelpen heller ikkje blir fornærma om eg kaller dei feministar :) Dei seinare åra har mykje av den synlege kvinnekampen dreidd seg om ting som er fjernt frå amming, men eg tviler på at eg hadde blitt kasta ut av toget om eg stilte med Ungen og eit banner om min rett til å vise puppen offentleg - sjølv om eg hadde hamna rett bak parolane mot strippeklubbar eller mot Pro-senteret. (No blir det dessverre ikkje noko tog på oss i år, og iallfall blir eg ikkje å bære Ungen medan eg ammer henne i toget. Ouch.)
Gratulerer med dagen, alle kvinner!
Viser innlegg med etiketten kvinnedagen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kvinnedagen. Vis alle innlegg
2012-03-08
2010-03-08
Gratulerer med dagen!
Det er 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Gratulerer med dagen, alle kvinner!
Eg hadde tenkt løfte blikket litt i dag. Vekk frå den heimlege sfæren med pappaperm og foreldrepengar og kontantstøytte og kvinnelege skihopparar og hijab. Dessverre var lysten større enn energien - den slemme hjernen min er visst i ferd med å gjere meg kun dum, iallfall virker det som den har krympa og eg kom ikkje heilt i mål med innlegget eg hadde tenkt å skrive.
På global basis døyr ein halv million kvinner i barselseng, i følge ein artikkel i Dagbladet i dag.
I Sierra Leone døyr 1 av 8 kvinner ("lifetime risk") som er gravide av komplikasjonar under eller etter svangerskap og fødsel, i følge ein rapport frå Amnesty International.
1 av 8. Det er eit høgt tal. Smak litt på talet og tenk over kva det betyr for deg. Eg er ikkje sikker på kordan dette talet kan overførast til norske forhald (m.a. fordi det ikkje er lett å finne samanliknbar og god statistikk). I faktiske tal døydde minst 2100 kvinner i fødsel i Sierra Leone i 2005 (UNICEF), justert i forhald til talet fødslar (230.000 i Sierra Leone, 60.000 i Noreg) tilsvarer det ca 530 kvinner i Noreg. Det faktiske talet kvinner som døydde i samband med fødsel i Noreg i 2008 var 3, i følge SSB.
I Noreg følges alle kvinner opp gjennom svangerskapet. I følge Helsedirektoratets Retningslinjer for svangerskapskontrollen anbefalast kontrollar i veke 12, 18 (ultralyd), 24, 28, 32, 36, 38, 40 og 41 - altså oftare dess lenger ut i svangerskapet ein kjem. Sett bort frå arbeidskrafta (og ultralydundersøkinga) er ikkje kontrollen spesielt dyr eller teknisk komplisert for dei fleste. Det dreier seg stort sett om kontroll av blodtrykk og ein enkel test av urin - som avdekker om det er behov for ytterlegare oppfølging.
I tillegg foregår så godt som alle fødslar i Noreg med jordmor tilstades, anten heime eller på ein eller annan form for helseinstitusjon. Dess større sjanse for komplikasjonar hos mor eller barn, dess større grad av spesialisering er det på helseinstitusjonen det er planlagt at fødselen skal skje på.
Norske kvinner blør ikkje ihjel i ein drosje på veg til sjukehuset to dagar etter fødselen fordi morkaka ikkje løsna som den skulle.
Norske kvinner døyr ikkje av massiv organsvikt pga uoppdaga svangerskapsforgiftning.
Norske kvinner døyr ikkje av stivkrampe fordi dei har født på eit jordgolv og ingen vaska dei skikkeleg etter fødselen.
Norske kvinner døyr ikkje fordi det tar tre dagar å gå til sjukehuset.
Norske kvinner døyr ikkje fordi sjukehuset nektar starte behandling fordi dei ikkje kan betale for den.
Norske kvinner døyr ikkje fordi sjukehuset ikkje har straum, vatn eller naudsynt medisinsk utstyr til å behandle dei.
Situasjonen i Sierra Leone er ikkje unik. Den er kanskje til og med ikkje den aller verste - styresmaktene der har nemleg vedteke at dei vil satse på kvinnehelse, at gravide har rett på gratis svangerskapsomsorg, at fødande skal få naudsynt hjelp under og etter fødselen, at nyfødte skal få helsehjelp.
Her som så mange andre stader står det om pengane. Det finst ikkje pengar til dette. I Noreg betyr mangel på pengar at helseforetaket foreslår å legge ned eit lokalsjukehus eller ei fødeavdeling, som så etterfølgast av ein lang og oppheita debatt (gjerne med fakkeltog) om dette er rett, kva konsekvensar det vil få og kva lovnader politikaranae no bryt. Men innsjå det, nedlegging av eit norsk lokalsjukehus eller fødeavdeling fører rett og slett ikkje til at nokon døyr. Det fører til litt lengre reisetid for ein del pasientar, det auker sjansen for å måtte tilbringe tid i ein ambulanse (kanskje til og med føde der), det gjer det litt vanskelegare å få besøk på sjukehuset, det blir litt ukomfortabelt. Men døyr av at fødselsomsorgen blir litt meir sentralisert, det gjer vi faktisk ikkje i Noreg. (At desentralisert fødselsomsorg er eit gode vi bør behalde, ser eg ikkje bort frå - men det hadde eg ikkje tenkt diskutere no.)
I Sierra Leone er det i snitt 11 miles (ca 2 mil) til næraste helsestasjon. Dette høyrest kanskje ikkje så ille ut, det er jo mange som har det slik i Noreg også. Skilnaden er at her går vi ikkje 2 mil til fots med blødningar, høg feber, eller ei sjuk kone eller mor på båre mellom oss. Her vel vi i praksis transportmiddel etter kor dårlege vi er - er det ein rutinesjekk og vi elles er friske, kan det hende vi tar buss, ofte tar vi eigen bil, og trengs det vil vi få rekvirert drosje eller ambulanse.
I Sierra Leone gjer mangelen på pengar at det ikkje vert bygd ut helsestasjonar, det vert ikkje bygd fødeklinkikkar nok til alle som treng det (korkje i antall eller i distribusjon), det finst ikkje nok jordmødre eller legar til å følge opp alle som treng det.
Eg har 4 dagar att til min termin. Eg er ikkje det minste redd for at mangel på oppfølging før, under eller etter fødselen skal medføre fare for meg eller barnet. - At det kan vere andre ting rundt fødselen å vere redd for, får eg berre leve med :-)
Eg hadde tenkt løfte blikket litt i dag. Vekk frå den heimlege sfæren med pappaperm og foreldrepengar og kontantstøytte og kvinnelege skihopparar og hijab. Dessverre var lysten større enn energien - den slemme hjernen min er visst i ferd med å gjere meg kun dum, iallfall virker det som den har krympa og eg kom ikkje heilt i mål med innlegget eg hadde tenkt å skrive.
På global basis døyr ein halv million kvinner i barselseng, i følge ein artikkel i Dagbladet i dag.
I Sierra Leone døyr 1 av 8 kvinner ("lifetime risk") som er gravide av komplikasjonar under eller etter svangerskap og fødsel, i følge ein rapport frå Amnesty International.
1 av 8. Det er eit høgt tal. Smak litt på talet og tenk over kva det betyr for deg. Eg er ikkje sikker på kordan dette talet kan overførast til norske forhald (m.a. fordi det ikkje er lett å finne samanliknbar og god statistikk). I faktiske tal døydde minst 2100 kvinner i fødsel i Sierra Leone i 2005 (UNICEF), justert i forhald til talet fødslar (230.000 i Sierra Leone, 60.000 i Noreg) tilsvarer det ca 530 kvinner i Noreg. Det faktiske talet kvinner som døydde i samband med fødsel i Noreg i 2008 var 3, i følge SSB.
I Noreg følges alle kvinner opp gjennom svangerskapet. I følge Helsedirektoratets Retningslinjer for svangerskapskontrollen anbefalast kontrollar i veke 12, 18 (ultralyd), 24, 28, 32, 36, 38, 40 og 41 - altså oftare dess lenger ut i svangerskapet ein kjem. Sett bort frå arbeidskrafta (og ultralydundersøkinga) er ikkje kontrollen spesielt dyr eller teknisk komplisert for dei fleste. Det dreier seg stort sett om kontroll av blodtrykk og ein enkel test av urin - som avdekker om det er behov for ytterlegare oppfølging.
I tillegg foregår så godt som alle fødslar i Noreg med jordmor tilstades, anten heime eller på ein eller annan form for helseinstitusjon. Dess større sjanse for komplikasjonar hos mor eller barn, dess større grad av spesialisering er det på helseinstitusjonen det er planlagt at fødselen skal skje på.
Norske kvinner blør ikkje ihjel i ein drosje på veg til sjukehuset to dagar etter fødselen fordi morkaka ikkje løsna som den skulle.
Norske kvinner døyr ikkje av massiv organsvikt pga uoppdaga svangerskapsforgiftning.
Norske kvinner døyr ikkje av stivkrampe fordi dei har født på eit jordgolv og ingen vaska dei skikkeleg etter fødselen.
Norske kvinner døyr ikkje fordi det tar tre dagar å gå til sjukehuset.
Norske kvinner døyr ikkje fordi sjukehuset nektar starte behandling fordi dei ikkje kan betale for den.
Norske kvinner døyr ikkje fordi sjukehuset ikkje har straum, vatn eller naudsynt medisinsk utstyr til å behandle dei.
Situasjonen i Sierra Leone er ikkje unik. Den er kanskje til og med ikkje den aller verste - styresmaktene der har nemleg vedteke at dei vil satse på kvinnehelse, at gravide har rett på gratis svangerskapsomsorg, at fødande skal få naudsynt hjelp under og etter fødselen, at nyfødte skal få helsehjelp.
Her som så mange andre stader står det om pengane. Det finst ikkje pengar til dette. I Noreg betyr mangel på pengar at helseforetaket foreslår å legge ned eit lokalsjukehus eller ei fødeavdeling, som så etterfølgast av ein lang og oppheita debatt (gjerne med fakkeltog) om dette er rett, kva konsekvensar det vil få og kva lovnader politikaranae no bryt. Men innsjå det, nedlegging av eit norsk lokalsjukehus eller fødeavdeling fører rett og slett ikkje til at nokon døyr. Det fører til litt lengre reisetid for ein del pasientar, det auker sjansen for å måtte tilbringe tid i ein ambulanse (kanskje til og med føde der), det gjer det litt vanskelegare å få besøk på sjukehuset, det blir litt ukomfortabelt. Men døyr av at fødselsomsorgen blir litt meir sentralisert, det gjer vi faktisk ikkje i Noreg. (At desentralisert fødselsomsorg er eit gode vi bør behalde, ser eg ikkje bort frå - men det hadde eg ikkje tenkt diskutere no.)
I Sierra Leone er det i snitt 11 miles (ca 2 mil) til næraste helsestasjon. Dette høyrest kanskje ikkje så ille ut, det er jo mange som har det slik i Noreg også. Skilnaden er at her går vi ikkje 2 mil til fots med blødningar, høg feber, eller ei sjuk kone eller mor på båre mellom oss. Her vel vi i praksis transportmiddel etter kor dårlege vi er - er det ein rutinesjekk og vi elles er friske, kan det hende vi tar buss, ofte tar vi eigen bil, og trengs det vil vi få rekvirert drosje eller ambulanse.
I Sierra Leone gjer mangelen på pengar at det ikkje vert bygd ut helsestasjonar, det vert ikkje bygd fødeklinkikkar nok til alle som treng det (korkje i antall eller i distribusjon), det finst ikkje nok jordmødre eller legar til å følge opp alle som treng det.
Eg har 4 dagar att til min termin. Eg er ikkje det minste redd for at mangel på oppfølging før, under eller etter fødselen skal medføre fare for meg eller barnet. - At det kan vere andre ting rundt fødselen å vere redd for, får eg berre leve med :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)